med det du har fått vite i dag.»
Jeg hadde ikke noe raskt svar.
Hun forklarte at tvillingene hadde faste rutiner, mennesker de stolte på, og et hjem der de følte seg trygge.
De ventet ikke på at noen skulle gjøre en dramatisk entré i livet deres.
Enhver introduksjon måtte skje med tålmodighet.
Jeg sa at jeg ønsket å hjelpe.
Hun nikket, men ga meg ingen liste over oppgaver og inviterte meg ikke hjem.
Vi ble enige om å snakke igjen uken etter, når vi begge hadde fått tid til å tenke.
Da vi reiste oss for å gå, spurte jeg om det var noen andre i livet hennes.
Hun virket overrasket over at jeg tok opp spørsmålet akkurat da.
«I dag handler det om Alice og Ben», svarte hun.
Jeg ba om unnskyldning, og hun godtok den.
Den kvelden skrev jeg tre sider for å prøve å forklare meg.
Comments